men okey..? Siden jeg ikke hadde verken anledning eller et raust nok bankkort til å svi av en usympatisk sum på et par sko, gikk jeg for løsning nummer to; bad i badekar. som tatt ut av en dr. greve-reklame, gikk jeg istand med badesalt, stearinlys, musikk og hele pakken i håp om å bli en duracellkanin etterpå og være opplagt nok til å komme i gang med diverse lekser og gjøremål.

Opplevelsen var…..en anelse skuffende.. Filmene vise blandt annet aldri at vannet er 99% av tilfellene man bader i badekar, altfor varmt, og hvis man heller litt kaldt vann i, så blir det altfor fort kaldt. Ei heller viser de at for å ha det behagelig i et badekar, må man ha en real god pute i nakken, og jeg kom også frem til at jeg sørgelig nok er er vokst ut av badekaret, for knærne mine frøs.  det var heller ikke det  samme å ha et glass vann, noen druer og litt kokesjokolade på kanten, som å ha en flaske champis og sjokoladetrukne jordbær. Vann var jo ikke særlig fristende av en eller annen grunn. men da vet jeg det til neste gang. Badesaltet, stearinlysene og “when the stars go blueeeeeeee” sto i hvert fall til forventningene! skumfjellet var også like kjekt som da jeg kunne svømme rundt i badekaret.

Konklusjon: neste gang blir det skoshopping og en dusj, ellers må det investeres i et mer luksuriøst boblebad.

Takk for meg, nå er det tid for en ny episode av sex and the city.

Illustrasjon fra filmen " the holiday"

// Loren

Ha en fin kveld!

- glad i deg kjetil.

// Loren

Karma er etter hinduisk tro årsakene bak menneskets plass i livet.

Jeg skal på ingen måte påstå  jeg er en hardbarket hinduist, ei heller en trofast kristen, min konfirmasjonsprest kalte meg en agnostiker og det kan jeg til en viss grad si meg enig i. Men! Karma. Er det en grunn for at dagens hendelser inntreffer, eller er det rett og slett tilfeldig. Noen vokser opp med “ei real auseskje” laget av sølv i munnviken, mens noen kanskje er mindre heldig. Hvorfor?

De aller fleste kommer til et punkt i sitt liv hvor de fersker seg selv i å tørke snørret sitt av murveggen de nettopp krasjet i, og da stiller mange seg det udødelige spørsmålet;

Fortjeeeeeeente jeg viiirkelig dette daaaa?!

Yep, som dratt ut av en middels dårlig amerikansk film, men det ligger vel kanskje i noe fornuftig i det? Eller gjør det da egentlig det. Mottoet mitt; For å ha en opptur, må du ha en nedtur, har vel kanskje en fornuftig betydning? Vel, før “levde” jeg etter mottoet; Alt du vil, kan du få til, men det var før jeg forsto at selv om jeg inderlig ville spise fire porsjoner sjokoladeis med sjokoladebiter, sjokoladesaus og appelsinstrø, og mamma sa bent nei etter bare én porsjon, at det mottoet kunne jeg pakke sammen med lavalampen og parkere det på loftet.  Dette var forøvrig i fjor. Jeg gråt store tårer, og jeg strever fremdeles med å bli en tørrlagt sjokoman.

Videre til neste hakk i min refleksjon, altså det at hell i uhell ikke er så dumt. Hadde jeg for eksempel ikke vært syk nå, hadde jeg kanskje ikke hadde gleden av å leie filmen Svigermonster (internasjonalt kalt Monster-in-law) for ørtene gang? Da jeg ankom den eksklusive Roald’s Kro klarte til og med damen bak skranken å kommentere;

Du vet det at du har leid denne filmen et par ganger før, ikke sant?

Yep, I know, huge fan. Jane Fonda er priceless som bitchy svigermor. Jeg tok med meg filmen,  Smashposen og latet som jeg ikke merket et nedlatende blikk borre seg inn mellom skulderbladene.

Hvis jeg ikke hadde pådratt meg mononukleose (bedre kjent som kyssesyken, men det navnet liker jeg ikke), hadde jeg kanskje ikke hatt maikyrerte negler, oppsatt hår og ryddig sokkeskuff? Hell i uhell. Tror jeg. Jeg kan hvertfall livshistorien til Lauren Conrad og co, utenatt. For hva det er verd….(!)

Jo forresten, nå kverner tankene som bare dét her, jeg har fått en lammelse i halve ansiktet! Nøyaktig delt på midten av pannen, ned rett over neseryggen og akkurat halve munnen. Hvordan er det mulig?, tenker du. Jo det kan jeg i grunn ikke fortelle deg, men legene tror det har en sammenheng med at den opphovnede lymfeknuten påvirker nervene slik at de ikke får gjort det de skal. Litt morsomt å se seg i speilet må jeg innrømme. Du skjønner det at når du snakker til andre mennesker, så påvirker øynene og øyenbrynene dine kroppsspråket ditt mer enn du tror. I mitt tilfelle vil det si at jeg konstant ser ut som en overlegen drittsekk fordi jeg bare kan løfte det ene øyenbrynet. Kanskje derfor Roald’s-dama ikke var særlig begeistret over min tilstedeværelse.  Jeg har altså følelsen i ansiktet, men musklene adlyder ikke ordre, se bilde som illustrasjon.

-Ja  jeg vet jeg har enorme skills i paint.

Nei, karma eller ikke karma. Jeg tviler på at alle barn i afrika er skyld i sin skjebne, men jeg skal likevel prøve å begynne og oppføre meg penere.

Vil avslutte dette innlegget med å si at det er mange i denne verden som har det grusomt, og til og med nærme og bekjente av meg har det mye værre enn meg,  jeg driver bare terapi med mitt eget hode slik at jeg ikke skal plage flere av tilfeldig forbipasserende med sytet mitt. Nå trekke jeg meg tilbake med Apotekets sukkerfrie drops med smak av jordbær-hyllebærblomst og flere meningsløse episoder av The Hills.

Dette ble et hinsides langt innlegg. Ha en fin søndag !

- Loren

 her http://tankefjas.net/blogg/2009/02/vi-savner-deg/#content

// Loren

Enten blir du en patetisk husmor til fire skrikerunger, altfor blondt farget hår, grå ettervekst, sotrapalme på hodet, halvlubben og grå i klærne, ellers blir du en slank, dresskledd, vellykket buisness woman som er singel og ensom. Eller eksempelet øverst, da er du visstnok vellykket.

Noen ser livet i kontrastene svart/hvitt, det skal sannelig være sant.

I disse dager når beslutninger skal fattes om skole og utdanning er det neimen ikke bare fryd og gammen. Mitt syn på min fremtid er ikke halvparten så kontrastfull som andres syn, min er mer grålig, og det håper jeg flere er enig med meg i. Er det smør på flesk og si at jeg vil ha utdanning med karriere OG familie? Er det bare meg som ikke utstår tanken på å gå hjemme i heimen med  13-18 års utdannelse i lommen uten å få brukt den? Forøvrig virker ikke tanken på meg selv som tredve, partner i et høyrespektert advokatfirma, leilighet i singelstrøket, tolv katter som eneste trofaste company og speed-dating på timeplanen hver lørdag som noen fristende løsning heller.

Ja, jeg har virkelig all respekt for dem som alltid stiller opp med rykende varm hjemmebakst når gud og vær kommer innom dørene, alltid stiller på dugnad og som har huset slikket hver dag, men om jeg ville gitt opp hele min karriere og uavhengige fremtid for det, vet jeg ikke om jeg ville gjort. Dem som har to foreldre i 7-18 jobb + overtid, vet jo det at julebaksten som oftest blir innkjøpt på IKEA, avtaleboken er på størrelse med bibelen med tilhørende utstående merkelapper som kunne ha myrdet en regnskog og at mobilen aldri tier stille. Begge løsningene er jo imponerende på sitt vis?

Noen ser på det som en velsignelse å være hjemme med sine barn og har aldri hatt noen problemer med valgene de har valgt, andre er glad at avkommet ble plassert i barnehagen i åtte timer hver dag siden de var stor nok til å kunne drikke av flasken, så de selv kunne kombinere karriere og familieliv. Er dette bra? Blir barnet i ung alder uavhengig og vant til hvordan det skal håndtere verden? Lærer disse bedre hvordan de skal kunne forsvare seg i samfunnet, enn dem som er hjemme i familiekolonien?

“Tar du min lastebil, så dunker jeg deg i hodet med spaden og sier til tantene at du slo meg. Sorry mate, sånn er politikken i barnehagesamfunnet nå til dags.”

Nei ikke vet jeg… Og ikke vet jeg hva jeg skal velge heller, men er det for mye for langt å ville ha en karriere, en økonomi så du føler du står på egne ben, ektefelle og barn?

Obviously….

// Loren

Klokken var rundt halv fem, Larsen og Sol var alleredet turet hjemover, ved andre ord så var jeg alene og sårbar i den store stygge verden . Bussen var som vanlig stappet som sild i en tønne, og jeg hadde sikret meg en plass alleredet ved bystasjonen og var klar til å plugge i mp3en. Gjennom min resie med “Cookie Jar” kom det en heller ufør eldre kvinne inn på bussen, hun så sliten ut og Timmi Gresshoppe inni hodet mitt gav straks signal om at “Cookie Jar” kunne settes pris på, også i stående stilling. Jeg reiser meg, tilbyr henne plassen min, og guess what?

Den “eldre” damen, ble aldeles rasende og jeg fikk et drepende blikk og streng beskjed om pelle meg ned på setet igjen eller gi det til noen som faktisk trengte det for det gjorde hun aldeles ikke.

- Ja jøss…. Ok…

Jeg satt meg pent ned igjen, tok pluggene i øret, men tok aldeles ikke på “Cookie Jar”, nei jeg hadde ikke på mp3en i det heletatt. Jeg måtte ha hørselen tilgjengelig i tilfelle min gode venn skulle finne på å stikke en av gåstavene i nakken på meg…

Ta lærereksempelet. Skal overhode ikke påstå at jeg er den eleven som alltid er glødende interessert i alt læreren presenterer, men ærlig talt, antall elever som følger med i engelsktimene, kan jeg telle på tre fingre. Jeg så rundt meg, og de aller fleste hadde gått bananas på et felles chatterom, 123spill eller facebook. Så da kunne jeg, like godt som alle andre, ta meg fri denne timen med facebook, nikke til læreren og gi ham et forstående ansiktsuttrykk slik at ingen mistanke blir fattet. 

Så hva tenker vår kjære engelsklærer idet han spør et urimelig spørsmål som er umulig å gi en fornuftig respons på?  Han iakttar sine tjuefire ofre, ondskapen lyser i øynene og iveren etter å grille en stakkers uskyldig er ubeskrivelig, og det er umulig å unngå å se at han faktisk koser seg, – big time! Så kommer nådestøtet;

-Can you answer that one, Hilde???

- etterfulgt av et smil jeg overhode ikke responderer på. Jeg mumler noe på engelsk, som er nærmest umulig å forstå og til slutt må jeg komme med et ydmykende;

- Unfortunately, I don’t know.

Nok en gang, er jeg dagens offer. Hva tenker han? Idet han ser på oss og velger akkurat meg? Jeg sitter ikke på fremste rad, ikke på bakerste, følger ikke mindre med enn noen andre og ikke har jeg ipodproppene i ørene heller. Hvorfor velger han akkurat meg hver eneste gang innholdet i timene når nye bunnpunkter på kjedelighetsskalaen? Hva kverner rundt mellom ørene hans idet beslutningen blir fattet? Er det tilfeldig, eller har han de siste minuttene nøye eliminert hvert offer fra dagens liste og blitt sittende igjen med meg?

- I dag griller vi Hilde.

Ikke vet jeg… Det eneste jeg vet er at min største interesse ikke er britiske lorder, baroner, baronetter og hvordan jeg skal tiltale dem hvis jeg mot formodning en gang skulle dumpe borti en. Ikke står det skrevet med rød sprittusj i pannen deres at de har denne tittelen heller.

I stedet for å ha lært mer om baron Carrington, tenker jeg nå videre på hva læreren egentlig har tenkt når han tenker seg frem til valg av dagens stakkars som må bære idiotstempelet til neste engelsktime. Men det skal jeg tenke videre på…

I går var dagens gode gjerning “Hjelp til Jul”-aksjonen som Bergen Handelsgymnasium arrangerer hvert år til de trengende. Innen 11.30 var alle elevene ved BHG plassert ut over HELE Bergen, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor skolen plasserte diverse elever på gudsforlatte steder. Lucky som jeg var, sannsynlgivis pga mitt handicap, ble Caroline og jeg sendt ned på jernbanestasjonen. Er overrasket over hvor gniten folk er når det gjelder veldedighet. Noen som avser  3 kroner og 50 øre liksom. Vurderte å drive litt Robin Hood-virksomhet, men jeg lot vær.

Da vi hadde  stått og tjent veldedighet i to timer kom en sleip italiener forbi og begynte å mase. Dere vet, mørk sleik med altfor mye gelè, lav, litt pedo og dum som et brød. Fant ut at min fransk i praksis var heller lite å skryte av etter jeg klarte å si jeg var seksti år og bodde på skolen. Lol på meg. Den kjære italienervennen vår prøvde med meget stor iherdighet å invitere seg selv på fest med oss, og spurte om det var noen sted han kunne bo i Bergen i fire dager for 900 kr. Han hadde tenkt å campe på togstasjonen. Vi lo, sa lykke til og sendte han til SAS-hotellet. Skulle meget gjerne sett ansiktet til resepsjonistene når han gikk å spurte, men det gikk jeg beklageligvis glipp av. Gud må vite hva den fyren gjorde i Bergen, men han skrøt hvertfall voldsomt av taxibeviset sitt om at han var taxisjåfør på Champs-Élysées à Paris. Mine drømmers helt. Han skulle visst til Tyskland, Sverige og enda litt lenger før han skulle hjem, og jeg lo høyt inni meg ved tanke på de 900 kronene. Vel, det var dagens morsomhet! Det, og det at jeg fant ut kl 20.00 at vi hadde prøve i to kap i norsk dagen etter. Festlige saker !

// Loren

Klokken nærmer seg 11.30  magen har rumblet i halvannen time alleredet. Etter ørten tusen gloser og overtid med engelsker det endelig storefri og jeg praktisk talt sikler et mat.

Toast! Bolle! Ostehorn! Baguette! Kyllingsalat! Muffins! Kanalgifler! Pasta! Lasagne! Hamburger! Biff! Pizza! Chineese! Kebab!  Mossaka! Hjemmelagde kjøttkaker! Espanadas! Svin indrefilet! Pinnekjøtt!

HALLELOJA!!!

(hvis du har sett mange Disneyfilmer, så forestiller du deg stjerne i øynene, fyrverkeri i luften og et gullbord med alle disse retter servert.)

Sekken blir inspisert for spisbart materiale, og der, skvist og innpakket i matpapir under naturfagboken; grovbrød med fårepølse på x2.

Verden blir svart. Hilde faller i dunken med en tåre i øyenkroken. Maten sto overhode ikke til forventningene, jeg kommer til å sulte ihjel.

Matpakken blir pent pakket ned igjen… Månedslønnen blir igjen et offer.

//loren